Hei alle fotballvenner.
Ett år er gått siden forrige Storsjøcup og fjorårets opplevelser er lagt langt bak oss. I år som i fjor har jeg valgt å dele noen ord inn mot årets happening for unge fotballhjerter.
Mye har skjedd på ett år – ute i fotballverden og her hjemme i Steinkjer. Liverpool vant Champions League og pustet City i hælene helt inn til målstreken i Premier League. Ole Gunnar ble hentet fra vakre Molde til Manchester for å lede verdens største fotballklubb (Ja, du leste riktig – verdens største fotballklubb, enten du liker det eller ei) og her i byen har våre lag både mistet og fått nye spillere og trenere. Forskjellene er store – men samtidig ikke. 
Fotball er følelser – enkelt og greit. Uansett om du spiller fotball på løkka, eller om du entrer Camp Nou i flomlys en sen Mai kveld. Følelsene er mange. Glede over å score mål. Begeistring for at man klarer en ny finte. En redning helt oppe i krysset. Gleden av at sønnen/dattera blir matchvinner. Seier i gruppespillet. Seier i finalespillet. Følelsene er mange. 
Men – for hver gode følelse i fotball finnes det en motpol. For hver gode følelse vi eller noen rundt oss opplever, så sitter det noen «på den andre siden» og føler det motsatte. Når noen scorer, så er det også noen som slipper inn. Når noen vinner, så er det noen som taper. Når noen blir helten, så er det også noen som har mislyktes. 
Bak disse følelsene igjen står vi – trenere, foreldre og støttespillere. Og vi er viktige. For hvordan forbereder vi og håndterer vi disse følelsene hos våre unge? Hvilke forventninger lager vi hos de? Ofte – og dessverre oftere og oftere dukker ordet press opp. Og det blir presentert bare tidligere og tidligere. «Vi skal vinne» «du må score» «ikke slipp inn mål» «ikke bli driblet». «Skyt!» «kast fremover!!» «Få ballen opp!!» «Slå langt!!». «Hvorfor tok du ut han» og «hvorfor satte du inn hun». Fraser som dukker opp nesten hver eneste fotballkamp fra trenere og tilskuere. Ord og setninger som skaper press hos våre barn! Og hvordan påvirker press oss? Jo, de forverrer stort sett allerede de følelsene vi har og får. Så når du kommer alene med keeper så har du de ordene i bakhodet – «du må score» – og så blir utfallet av situasjonen noe negativt uansett. Enten en enorm skuffelse fordi du ikke klarte det alle forventet. En dobbel skuffelse. Eller så blir du lettet. Fordi du måtte score. Ikke glede for at du har scoret, men lettelse – fordi du i en alder 11-12 år, kanskje yngre, heldigvis klarte å innfri. Føleler. Negative, skapt av et press fra de rundt – kanskje nære og kjære! Og hva blir utfallet? Gutten eller jenta slutter. Kanskje ikke med en gang, men etterhvert – fordi fotball ble ikke gøy – fordi man aldri klarte å leve opp til alle forventningene. 
Så hva kan vi gjøre? Vi kan ta en del valg. Valg om hva vi sier og hva vi gjør. For ord er mektige og handlingene deretter mektigere. Så når vi står der i kampens hete og skal ta noen valg – tenk på hva guttene og jentene vil oppleve. Vår oppgave er ikke å skape press og forventninger, men å hjelpe de å håndtere de følelsene fotballen gir. De gode og de vanskelige. Vi skal gi de lysten til å gjøre det igjen, eller prøve en gang til. For hva er vitsen med å trene og øve på ting om vi ikke skal tørre å prøve i kamp? Hvorfor skal vi spille oss ut bakfra på trening, men slå langt når vi møter en motstander? Fordi vi skal vinne? Da har vi bomma – så til de grader! Vi trener for å prøve i kamp – og så lærer vi. Lærer hva vi kan gjøre bedre. Lærer hvordan vi håndterer gleden eller skuffelsen. Og så blir vi bedre. Bedre fotballspillere og bedre mennesker. For å vinne betyr i seg selv ingenting. Det er når man over tid har øvd og prøvd på ting og etterhvert lykkes som betyr noe. Ikke 5-0 eller 10-0, men det at man klarte å spille seg ut bakfra – gang på gang – og at man klarte det sammen! 
Et av mine største og beste minner fra fotballen er fra T-A cupen. 11 år. Stod IL. 10 gutter i klassen. 9 spilte fotball. Det året var den tiende med – Kim. Kamp på friidrettsbanen. Husker ikke mot hvem eller hva resultatet ble. Det jeg husker er sekvensen fra Morten i mål – ut til Bernt, videre til Mats – ut til Ole på siden og inn foran mål. Der sto Kim. Aldri spilt fotball før. Ballen traff ham i leggen, humpet inn i mål. Og så gleden. Kim, som aldri hadde scoret før. Alle oss 9 andre, som fikk lov å være med å oppleve Kims første mål og antakeligvis beste opplevelse på fotballbanen. Jeg var ikke borti ballen. Likevel har jeg sjelden vært så glad! Jubelen sitter i enda, ansiktsuttrykkene også! Vi vant T-A cupen det året. Husker ikke noe fra finalen, knapt hvem vi spilte mot, men den opplevelsen – på friidrettsbanen – det glemmer jeg aldri! 
Mitt ønske er at vi jakter nettopp slike øyeblikk. På Storsjøcup og andre cuper, i seriespill – og på trening. De gode øyeblikkene. De som bygger på samhold! For hva er fotball alene? Ingenting. 
Og til slutt – jeg vet at for mange familier er dette blitt en ferietur. Ta hensyn på slike ferier. Selv om alkohol er billigere i Sverige enn i Norge, så betyr ikke det at vi skal kombinere idrett og alkohol. Vær tilstede for ungene og hjelp de å håndtere følelsene. Idrett og alkohol har ingenting med hverandre å gjøre. Og når vi vet hva barna trenger fra oss, så må vi være tilstede på en ordentlig god måte! Og la unger og ungdom være nettopp unger og ungdom – det er stor forskjell på å støtte og å bære. Støtt barna, ikke bær de! La de få oppleve ting selv og så får vi heller hjelpe de med etterarbeidet, om det trengs! Akkurat som i fotballen!
Ha en flott uke alle sammen og lykke til med læringen!